Blodgruppe 0 – med O som i Ola? (2024)

Artikkel

På tross av den internasjonaliseringen av medisinen som datateknologien har ført til, finnes det fortsatt ord og begreper som på en merkelig måte lever sitt eget lokale liv. Det gjelder ikke minst innen nomenklaturen, der nasjonale former etter hvert fortrenger «originalene». Til slu*tt kan de få fotfeste ien slik grad at de blir umulig åutrydde.

Det gjelder blant annet begrepet «blodgruppe 0». For et drøyt tiår siden var det en lengre, til dels opphetet, debatt i Tidsskriftet om hvorvidt blodgruppen som verken har antigenet A eller B skulle hete bokstaven O eller tallet 0 (1–3). Åpenbart var det den gang ikke noen enstemmig begeistring over ågå fra tall til bokstav (4–6). ITidsskriftets nåværende ordliste gjøres det imidlertid uttrykkelig oppmerksom på at det skal hete O – bokstaven O (7) – med den følge at man inorske medisinske lærebøker har følt seg forpliktet til åfølge disse rettskrivningsreglene. Nå skal man ikke gå svært mange år tilbake itiden for åoppdage at dette ikke ble gjennomført slavisk. I1997-utgaven av en av våre norske lærebøker ifysiologi brukes tallet 0 (8), mens det er blitt til bokstaven O i2008-utgaven. Imange nordiske lærebøker brukes fremdeles tallet 0. Tyske, østeuropeiske og spanske (dvs. latinamerikanske) lærebøker og artikler har stort sett brukt tallet, mens engelskspråklig litteratur konsekvent holder seg til bokstaven. Hva er riktig? La oss nok en gang se litt på bakgrunnen for dette virvaret.

Landsteiners oppdagelse

Det var som kjent den østerrikske legen Karl Landsteiner (1868–1943) som tillegges æren av åha oppdaget blodgruppene gjennom et banebrytende arbeid som han publiserte ien liten artikkel i1901 (9). For dette og en rekke liknende arbeider ide påfølgende årene fikk han nobelprisen imedisin i1930. Mens agglutinasjonen idet 19. århundret var oppfattet som et patologisk fenomen, antydet Landsteiner ien fotnote ien annen artikkel året før at også serum fra friske mennesker reagerer med agglutinasjon på blod fra andre personer. «Det gjenstår åavgjøre om dette fenomenet skyldes individuelle forskjeller eller om det er en skadelig effekt, for eksempel av bakteriell natur» (10).

Selv istørre leksika hevdes det som regel at Landsteiner er opphavsmannen til AB0-betegnelsen. Det stemmer ikke. Han identifiserte riktignok tre forskjellige grupper av blod, men han kalte dem dels A, B og C (altså ikke 0!), dels 1, 2 og 3 (9). Det var først ti år senere at polakken Ludwik Hirszfeld (1884–1954), isamarbeid med tyskeren Emil von Dungern (1867–1961), brukte betegnelsen A, B, AB (den fjerde blodgruppen var oppdaget av Landsteiners medarbeidere Adriano Sturli (1873–1964) og Alfred von Decastello (1872–1960) i1902 (11)), samt «null» som ble gitt den gruppen som ikke agglutinerte idet hele tatt.

Usikkerhet

Man kan idag undre seg over at Landsteiner og medarbeideres oppdagelser ikke straks ble bedre kjent og omsatt ipraksis. Det tok tid før man forsto betydningen, både iterapeutisk og forensisk sammenheng. Idatidens norske medisinske leksikon, utgitt i1904, omtales ikke blodgruppene med ett ord (12), Blodtransfusjon nevnes kun som «yderste Middel ved Blodtab, der truer Livet». Også iandre land var blodgruppenes rolle ved transfusjoner ofte oversett, men under første verdenskrig ble militærkirurgene banebrytere i rutinemessig bruk av blodoverføring.

Likevel var det imange år forvirring omkring betegnelsen på de enkelte blodgruppene. I1907 hadde tsjekkeren Jan Janský foreslått en inndeling med romertall (tab 1) (13). Et nytt system – også dette med romertall, men nærmest omvendt – kom med William L. Moss i1910 (14). Dette forårsaket atskillig sammenblanding, noen ganger med fatale følger for pasienten, og Folkeforbundets hygienekommisjon beslu*ttet derfor i1928 at Hirszfeld og von Dungerns system skulle anvendes for fremtiden (15).

Tabell1

De forskjellige systemene for blodgruppenes inndeling

Hirszfeld/von Dungern		Landsteiner	Janský	Moss
	=	C/1	I	IV
A	=	A/2	II	II
B	=	B/3	III	III
AB	=	IV	I

Landsteiners arbeidsforhold iWien ble uholdbart etter første verdenskrig, med sosial nød og begynnende antisemittisme. Han måtte derfor reise utenlands for åkunne fortsette sin forskning, først til Holland i1919, fra 1922 til Rockefeller Institute iNew York. I1929 ble Karl Landsteiner amerikansk statsborger.

Samme uttale

Som kjent uttales tallet 0 og bokstaven O likt på engelsk, og det er derfor ikke til åunngå at de to tegnene forekommer om hverandre iforskjellige artikler, uten at det dermed må oppfattes som en forskjell. At bokstaven O skal stå for det tyske ordet «ohne» (uten), slik enkelte har hevdet (3,16), har jeg aldri fått bekreftet – ikke engang iTyskland, og det er også blitt avvist av Landsteiners etterfølger (6). Alt få år etter Hirszfeld og von Dungerns klassifisering dukket bokstaven O naturlig opp i engelskspråklige artikler, trolig som uttrykk for sin dobbelte betydning, og Landsteiner selv benyttet etter hvert denne skriveformen, bl.a. isitt nobelforedrag i1930 (17).

Bortsett fra iTidsskriftets rigorøse retningslinjer har jeg ikke noe sted sett en klar bestemmelse om at blodgruppen skal hete bokstaven O og ikke tallet 0. En likestilling av de to formene burde derfor være tillatt.

Oppgitte interessekonflikter:

Ingen